Den voksende troféveggen av venner

Elfi Thrane Bemelmans

Elfi Thrane Bemelmans

Bachelor i Kultur og Kommunikasjon

Er også kjent som Facebook. Mye kan både sies og skrives om sosiale medier og hvordan de påvirker blant annet vennskapene våre. Det er for eksempel interessant hvordan vi snakker om sosiale medier satt opp mot “virkeligheten”. Eller skiller mellom “ekte” venner og “Facebook”-venner. Denne nye virkeligheten vi forholder oss til er litt av en balansekunst.

Jeg hadde nemlig en opplevelse som fikk meg til å tenke, på passive vennskap, som jeg tilsynelatende ønsker meg. Så, jeg var nylig på utveksling i Nairobi i Kenya. En av dagene dro noen venner og jeg på en interaktiv workshop om diskriminering og stereotyper. De andre deltakerne var tre kenyanske jenter med sterke feministiske meninger. De var så innmari kule, det de sa var kult, og deres meninger var så berettiget, det de sa utvidet perspektivene mine. Da vi skulle gå merket jeg et sterkt ubehag av noe uoppgjort. Skuldrene senket seg fort av lettelse idet jentene sa ja, de hadde tenkt å komme tilbake den førstkommende fredagen for en utstilling. Da skjønte jeg at følelsen min var knyttet til det som holdt på å glippe mellom fingrene mine. Nemlig en videre kontakt med disse jentene som jeg nettopp hadde delt en inspirerende time med.

Vennskap på Facebook, vennskap i virkeligheten; er det to sider av samme mynt eller hva?

Hva var det som gjorde at jeg ble redd for å miste dem? Miste noe jeg ikke en gang hadde hatt. Mest sannsynlig ville vi på det beste sagt gratulerer med dagen til hverandre, i et par år. På Facebook.  Ved siden av bursdags-varslet på Facebook burde det være en “slett vennskap” knapp, twitret en venn av meg en gang. Selv så trist det høres ut, så er det ofte da, på bursdagene jeg oppdager venner jeg ikke lenger vet hvem er. Med kun én time av “ordentlig” eller “virkelig” kontakt, hvor holdbart hadde disse nye vennskapene vært? Hvor lang tid hadde det tatt før ansikt og navn for en av oss ikke lenger bar minne om vennskapets oppstart? Et, sikkert av flere, estimat er at gjennomsnittlig Facebook-venner er 300. Jeg er sterkt overbevist om at dette vil øke i takt med Facebook sin levetid.
Facebook er som et fiskenett vi drar med oss mens vi cruiser gjennom livet. I motsetning til et flyttelass for eksempel, som med tid og nye perioder i livet møter fysiske begrensninger, eller hensyn til tid, smak og prioriteringer er det alltid plass på vennelisten.
Med dette mener jeg ikke å sammenligne venner med fisk og å si at vennelisten har null kriterier, men heller illustrere noe. For det første vil nok gjennomsnittet øke betraktelig med nye oppvoksende generasjoner som drar med seg venner fra barndom, ungdomsskole, vgs, universitetet, reiser, jobber osv. For det andre er det en ganske lav terskel for å bli med og å forbli i nett(verk)et.

Kilde

Voksende antall Facebook-venner lik en nedstøvet trofésamling? Til tross for en mulig bevissthet om at disse kule kenyanske feministene ville blitt en del av min voksende trofésamling av antall Facebook venner. Og, som troféer, på mange måter bare ville vært til pynt, som minne. Samtidig som at støv kunne tilsløre minnet om opphav med stor sannsynglighet. Trofé eller fisk, jeg ville innlemme dem, men hvorfor. Det er det jeg vil vite. Det hele fikk meg til å tenke på min favoritt forfatter Alain de Botton, og hans bok om reising. Her skriver han om fotografering.
Favoritt forfatteren min forslår at når vi fotograferer og kjøper souvenirer så er det med et ønske om å eie skjønnheten, og få et eierskapsforhold til det vakre som fascinerer oss.
Jentene fascinerte meg, deres ord var skjønnhet, inspirasjonen var noe jeg vil bevare og dyrke. Alain forklarer videre hvorfor fotografering ofte ikke tilfredsstiller, og sier at tegning, eller en ord-tegning, eller rik beskrivelse vil kunne gi deg en dypere innsikt i hva du syns er vakkert, og med det gi deg en dypere tilknytning, eller det “eierskapet” du kanskje søker. Enda en liten tanke. En gang var jeg ansvarlig for arrangeringen av et besøk fra et prosjektland. Deltakerne, som skulle delta i bistandsprosjektet kom til Norge for å fortelle om prosjektet, men fikk i tillegg en uke med Oslo-turisme, sommerleir-opplevelsen, første opplevelse med havet og IKEA-kjøttboller. En unik opplevelse, som for flere av dem var første utenlandstur. I etterkant overrasket det meg hvor mye de savnet oss her i Norge, selv noen de ikke hadde snakket særlig med. En tanke da, er at det var gjennom menneskene de kunne videreføre opplevelsene sine av turen, at den gode opplevelsen (jeg håper de hadde) nå kun levde og var manifestert i de nye relasjonene. Slik min eneste kontakt med den spennende workshopen er gjennom de menneskene som også deltok, og eventuelt bilder. Fredagen kom forresten, vi dro på utstilling, jentene var der, men jeg snakket ikke med jentene. Se det gitt, sånn ble det, ingen nye trofeer denne gang.

1 thought on “Den voksende troféveggen av venner”

  1. Pingback: Venner kan også slå opp med deg – Flyt Frem

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.