CEDAW: En glemt menneskerettighetskonvensjon!

Visste du at FN har en egen konvensjon for å beskytte kvinners rettigheter? Og at Norge er part i konvensjonen, og høres av FN om sin etterlevelse av den? Du er neppe alene dersom du nettopp svarte ”nei” tre ganger på rad.

Fra utopi til ”hard law”
FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (Convention on the Elimination of Discrimination against Women, normalt forkortet CEDAW) ble opprettet i 1979. Konvensjonen trådte i kraft i 1981 etter at tjue land, herunder Norge, hadde ratifisert den. I dag, nesten 40 år etter at den ble opprettet, har 189 land tiltrådt CEDAW.

Statene som har ratifisert konvensjonen må med jevne mellomrom rapportere til FNs Kvinnediskrimineringskomité om sitt arbeid mot kvinnediskriminering. Ikke-statlige organisasjoner kan skrive egne rapporter. Disse kalles ”skyggerapporter”, og kan gi et mer nøytralt bilde av kvinners stilling i staten det rapporteres fra.

Etter at statene har sendt rapportene sine til FN, holdes det en muntlig høring der kvinnediskrimineringskomiteen stiller spørsmål til representanter for myndighetene. Når høringen er overstått, skriver komiteen en rapport der de analyserer statens oppfølging av CEDAW og kommer med innspill til områder der kvinners stilling kan forbedres.

I november 2017 ble Norge hørt av FN, og i desember kom komiteens rapport. Dette er niende gang Norge rapporterer om sin etterlevelse av CEDAW. I rapporten går det frem at Norge er et av landene med høyest nivå av likestilling i verden. Norge får også skryt for å ha skrevet inn diskrimineringsvern i Grunnloven, og for å ha tiltrådt Istanbul-konvensjonen om bekjempelse av vold mot kvinner.

CEDAW er viktig!
Det er likevel ikke slik at Norge bare høster skryt fra Kvinnediskrimineringskomiteen. Kritikken kan brukes til å illustrere det vide anvendelsesområdet til CEDAW.

For det første omfatter CEDAW ikke bare en forpliktelse for konvensjonsstatene til å ikke diskriminere kvinner. Under CEDAW plikter statene også ha lovgivning som hindrer andre aktører å diskriminere på grunnlag av kjønn.

Norge får derfor kritikk for å samle flere diskrimineringsgrunnlag i én lov, noe kvinnediskrimineringskomiteen mener vil svekke kvinners diskrimineringsvern.

Loven retter seg ikke bare mot myndighetene, men også private aktører som arbeidsgivere og utleiere. På denne måten binder CEDAW både offentlige og private parter.

CEDAW får anvendelse i både strafferetten og i sivile saker. På bakgrunn av dette får Norge kritikk for å ikke innta kjønn i straffelovens definisjon av diskriminerende eller hatefull ytring.

Videre legger CEDAW en bred forståelse av diskriminering til grunn. Dette betyr at også lovbestemmelser som er kjønnsnøytrale i sin utforming kan være konvensjonsstridige dersom de i praksis rammer kvinner hardere enn menn. Et eksempel på dette er kvinnediskrimineringskomiteens kritikk av norske myndigheters bruk av ordningen med fortsatt oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Bestemmelsen innebærer at en utlending som kommer til Norge på familiegjenforening med sin ektefelle eller samboer får ny oppholdstillatelse dersom han eller hun blir mishandlet i samlivsforholdet.

Selv om bestemmelsen gir rett til ny oppholdstillatelse, praktiseres den svært strengt ved at det stilles krav om at mishandlingen må være av en viss alvorlighet. Ordlyden i bestemmelsen er kjønnsnøytral. Fordi det er langt flere kvinner enn menn som kommer på familiegjenforening med sin partner, og fordi kvinner er mer utsatt for partnervold enn menn, rammer bestemmelsen likevel kvinner hardere enn menn. Den strenge praktisering av bestemmelsen fører til at kvinner mister sitt vern mot vold og overgrep, noe som innebærer et brudd på CEDAW.

Kvinners rettigheter er menneskerettigheter
Kvinnediskrimineringskomiteen er også bekymret over liten bevissthet rundt CEDAW i Norge, både i rettsvesenet og blant norske kvinner. Norge oppfordres til å øke kunnskapen om CEDAW og rettighetene den gir kvinner. I en ”TED-talk” fra 2015 fremhever USAs tidligere president Jimmy Carter overgrep mot kvinner som verdens største menneskerettighetsbrudd. Carter nevner blant annet omskjæring, vold, menneskehandel og likelønn som eksempel på overgrep som begås mot kvinner hver eneste dag. Når en stat ikke kan beskytte kvinner mot overgrepene nevnt over er dette brudd på CEDAW.

Overgrepene skjer over hele verden, i både rike og fattige land. En viktig grunn til at overgrepene kan skje, mener Carter, er at ”menn stort sett gir blaffen”. Men Carter peker også på at kvinner må bli bedre på å kjenne og hevde sine egne rettigheter.

Konklusjonen er klar: Gutter og jenter, ikke gi blaffen! Sett dere inn i kvinners rettigheter, les og diskuter CEDAW og våg å heve stemmen!

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.