I´m Tired of: fill in the blank.

Hvordan skal vi gjøre verden bedre? Et steg av gangen? Ved at alle gjør litt? The  I´m Tired Project gir rom for å sette ord på hva man selv opplever som en start på et oppgjør med diskriminering, stereoetyper og mikroaggresjoner.

Det begynte med pizza og foto
Paula Akpan og Harriet Evans brukte pizza som lokkemiddel da de startet det som nå er et kult eksempel på to jenter som har gjort litt og tatt et steg for å la folk selv ta oppgjør med det de er lei av. De britiske kvinnene inviterte vennene sine hjem på fotoshoot for snart tre år siden. Og det ble starten på prosjektet “I am Tired”.

Med inspirasjon fra “Free the nipples og “Humans Of New York” ønsket de gjennom fotografi å formidle noe som var viktig for dem. Det hele ble til en fotoutstilling om diskriminering, stereotyper og mikroaggresjoner.

Nakne rygger med sterke personlige statements
Fotoutstillingen består av nakne rygger med setninger malt på. Slik fungerer ryggene som lerret. Alle setningene begynner med “I’m tired” (“jeg er lei av”) og fortsetter med noe personene opplever som frustrerende eller diskriminerende. For eksempel skriver noen:

“I’m tired of being JUGDED for my accent”, “I’m tired of “feminism” being a dirty word”, “I’m tired of hearing “How do you have sex?” eller ”“I’m tired of being told I sound “white”.

Bildene ble lastet opp på bloggen theimtiredproject.com, deres Facebookside og Instagram. Etter kort tid brukte de også fremmede som modeller.

28278097_10160065354785013_1201257621_oStarten på endring: sett ord på det DU opplever. 
Noe som slår meg ved dette prosjektet er måten det tar opp det som tilsynelatende er konflikter. For å eksemplifisere konfliktene får jeg lyst til å skrive: “Det være seg diskriminering av rase, kjønn eller seksualitet”, men det blir feil. Det er nemlig få spor av anklagelser i kampanjen, få fingre som rettes mot noen som har gjort noe feil. Derfor føler jeg det blir feil å si “diskriminering”, da det nettopp er et verb som hinter til et subjekt som utfører handlingen.

La meg forklare. I Marshall Rosenberg sin dialog og konflikt metodologi kan vi lære at et viktig element i konfliktløsing er å sette ord på egne følelser og behov. Istedenfor å si, “Du er alltid sen!”, foreslår han en modell hvor man først nøytralt stadfester hva som har skjedd, “idag kom du 15 minutter for sent”. Deretter hva det fikk deg til å føle, “det fikk meg til å føle meg frustrert”. Videre hvilket behov du har som ikke ble dekket, “jeg har et behov for forutsigbarhet”, og til slutt foreslå hva du heller ønsker, “derfor ønsker jeg at du i fremtiden skal komme i tide.”. Dette er lettere sagt enn gjort, men hvorfor er det så bra? Det er bra av mange grunner. Nummer en: ingen kan gå i forsvarsposisjon om dine følelser. Nummer to: ingen kan si noe på dine følelser, fordi følelsene dine er nettopp det, dine. Sier du, “jeg følte meg diskriminert” hinter dette likevel mot at noen gjorde noe, og vedkommende kan protestere å si at hen ikke mente å diskriminere deg.

Det handler ikke om anklagelser, det handler om å sette ord på egne opplevelser. Det er starten på empowerment.

28275894_10160065355495013_1752858218_o

Screenshot av @theiamtiredproject Instagram.

Fotoprosjektets fokus på det personlige følelsesaspektet ved “konflikten” er noe av det som gjør det så bra. De nakne ryggene viser en sårbarhet som igjen forsterker følelsesaspektet. Uten å ha full oversikt over tidligere kampanjer på diskriminering, og kan derfor ikke si om dette er noe nytt, føles dette nytt. Det føles som et steg videre, fremover, i oppgjøret med diskriminering, en grundigere vask/oppgjør på et nytt nivå.

Det som begynte som en blogg med bilder av venner ble i løpet av kort tid en stor suksess. Siden den gang har de blitt frontet i blant annet the Huffington Post, New York Times, TeenVouge, Buzzfeed og flere. De ble i 2016 invitert til New York for å snakke med skoleklasser og lage en utstilling.

Rom for å sette ord på egne følelser
I 2017 var de i Nairobi, Kenya, hvor jeg møtte de. I tillegg til at prosjektet kanskje kan være et nytt nivå av rengjøring eller oppgjør, gir også de unge kvinnene folk rom til å sette ord på egne følelser. Ifølge Marshall Rosenberg er nettopp dette også viktig – at man tar ansvar for egne følelser.

Selv tenkte jeg lenge på hva min setning skulle ha vært, og det slo meg plutselig. “Jeg er lei av å ønske at jeg var penere for at mine gutter kunne vist meg frem”. Det var litt sårt å sette ord på dette, men dette frustrerer meg så innmari, at jeg tenker sånn om meg selv. Det hjelper ihvertfall at jeg er bevisst på det. Det er starten på en empowerment. Nå vet jeg hva det er, og da kan jeg også gjøre noe med det inne i meg selv.

Hva er du lei av? 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.