Å aldri føle seg helt hjemme

Født og oppvokst i Norge. Bodd, studert og jobbet i Oslo. Født i Norge, men med en bakgrunn som kjem til å prege meg resten av livet.

Jeg har nemlig foreldre fra ulike land. Så utrolig kult og fascinerende, tenker du kanskje. En real miks. Dessverre føles det ikke alltid slikt. Spør du meg kan det være utfordrende. Utrolig vanskelig. Tøft. Og det er noe jeg har blitt mer og mer bevisst på de siste årene.

Jeg blir sett på som turist i mine foreldres hjemland og for mørk til å være «norsk».

Som barn var jeg naiv og vokste opp i en slags «prinsesseboble» på vestkanten av Oslo, selvfølgelig. Direkte ærlig, spontan og følte meg som «alle andre» hvite barn i barnehagen..

Jeg spilte/spiller fiolin, dro på SFO, dro på svømming, spilte/spiller fotball og deltok på alle aktiviteter, på lik linje som alle andre barn. Som barn tok jeg det kanskje som en selvfølgelig. En selvfølge om at alle skal ha de samme mulighetene og at alle blir behandlet likt.

Det var ingen forskjellsbehandling. For i barnehagen ble jeg nemlig lært opp til at alle mennesker er like mye verdt.

Hver og en skal ha like stor bit av den gode og saftige sjokoladekaken. Den skal fordeles likt – uansett hvor mye du elsket sjokolade mer enn «alle andre». Ironisk nok, jobber også far i barnehagen. Og ja, jeg ble kanskje «heiet» på av foreldrene mine til å delta og ja, kanskje til og med integrert av dem. De har studert i Norge, snakker norsk og jobber og skatter i Norge. De har tross alt vært i Norge i mer enn 35 år. Mye lengre enn mitt liv, mulig også lengre enn ditt eget liv.

Etter ungdomsårene mine i Norge, valgte jeg å flytte på meg. Ut av Norge. Utallige mange «tilfeldige sikkerhetskontroller» man må igjennom, forresten. Først dro jeg til Frankrike, så Australia, deretter Colombia og nå Nepal.

Etter å ha blitt kjent med mange ulike mennesker på reisene, har jeg nå, godtatt det faktum at jeg aldri kjem til å føle meg helt hjemme, noe sted. «Hvor kommer du fra?» er som regel det første spørsmålet jeg får når jeg hilser på nye mennesker. Dette før de engang spør om navnet mitt. «Vel, jeg er født i Oslo, har foreldre fra Asia og jobber nå i Nepal». «Ah, men jeg møtte en hvit og blond person fra Norge. Er man mørke i Oslo?», forsetter gjerne spørsmålene. Nei, jeg forstår at det ikke er et enkelt regnestykke.

Jeg er en sjelden gang og besøker hjemlandene til foreldrene mine. «Hvor kommer du fra?» er ofte spørsmål som dukker opp der også. Da jeg var liten svarte jeg hensynsløst «Norge» uten å tenke meg om. Men de siste årene har likevel tanken streifet meg; «Men hallo, jeg ser ut som dem, de lokale». Mørk, sort hår og snakker det lokale språket. Likevel, anser de meg som turist.

I Norge blir jeg aldri mer enn andregenerasjons innvandre – og i utlandet forblir jeg turist. Det er definisjonen på å aldri føle seg helt heime.

Jeg vil aldri bli sett på som en fullverdig innbygger av noe som helt land. Den følelsen er tøff å tenke på.

Hilsen en som aldri føler seg hjemme.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.