Invester i deg selv!

Mildreck Salazar

Mildreck Salazar

Skribent

Mennesker som slutter jobben sin før de har funnet seg en ny, ble tatt opp av DN magasinet lørdag 28.april. Med overskriften som «De bare sa opp, ingen av dem hadde ny jobb å gå til, men alle ville bort» tiltrakk meg umiddelbart der jeg stod ved matkassen og skulle kjøpe brød til frokosten denne lørdagen. Særlig siden jeg selv er i den samme situasjonen nå. Så det ble brød og lørdagens DN på meg den morgen.

Spent og nysgjerrig på hvordan disse menneskene har resonnert og tenkt over deres valg om å slutte før man finner ny jobb gjorde at jeg gikk litt mer fortere hjem enn normalt. Dette vil jeg lese mer!

Særlig siden det i min egen omkrets ikke er noen som har gjort som meg eller tenkt i de banene, så kjennes det litt godt å finne litt likesinnede. Om det så bare er via DN magasinet.

Slutte i jobben før man har noe annet å gå til, bare noe for ledere og kjente?

Jeg kommer hjem og leser artikkelen og kan si meg enig i mye av det som blir nevnt: at når man først har startet å tenke tanken om å slutte så er det vanskelige å legge den fra seg (Signy Fardal), eller at man ikke skal stresse seg igjennom den tiden man er arbeidsledig (Louise Fuchs). Og det leder rekrutterer Knut Ole Tande påpeker om at økonomi spiller en avgjørende faktor: «Det er bedre økonomi blant folk. Du gjør ikke et usikkert jobbskifte hvis du ikke har økonomisk trygghet i bunnen».

Jeg er ganske enig i alles utspill og tankeganger og det kjennes da godt at det ikke er bare meg som tenker slik. MEN her kommer ulikheten mellom de personene DN magasinet har snakket med og meg. Jeg har ingen ledererfaring, jeg har ikke forhandlet meg til noen gunstig sluttavtale, jeg har ikke ett kjent navn som gjør at mange vil henvende seg til meg for bokprosjekter (selv om det er drømmen: å skrive bok, ikke bli kjent) og andre spennende freelance oppdrag og jobber som krever at man har ett noe kjent navn i landet.

Jeg er ingen av de tingene: jeg er en vanlig kvinne som valgte å si opp sin 08-16 jobb uten å ha noe å gå til.

Jeg er en kvinne i starten av 30 årene som rett og slett valgte å hoppe av hamsterhjulet, akkurat i den tiden resten av samfunnet slenger etter meg at dette er tiden for å bygge karriere.

Hva tenkte jeg? Hvordan klarer jeg meg? La meg gi deg hverdags-menneskets svar på dette. Eller i hvert fall min.

Først: Bli bevisst. Hvorfor gjør du det du gjør?

På hvilken måte beriker det du bruker mesteparten av tiden din i løpet av en dag deg? Det å ta en indre analyse av hva du bruker tiden din på og hvordan det får deg til å føle deg er essensielt. Det å først bli bevisst på akkurat dette og ha en samtale med selv rundt det er viktig. Det er en samtale alle bør gi seg selv, ikke bare under nyttårstider eller ved bursdagene sine som pleier å være de tidene man reflekterer over egne mål og hvilken verdi tid faktisk har.

Tid er faktisk en av de mest verdifulle tingene vi alle har, men det er lett å glemme det når man havner i en rutine eller hektisk hverdag.

Hvem/hva bruker du tid på? Hva/hvem skulle du ønske at du faktisk brukte din dyrebare tid på? Øk bevisstheten din på deg selv og start der.

For meg startet denne samtalen med meg selv 6 mnd før jeg faktisk sa opp jobben min. Og det var en samtale jeg jevnlig hadde og tok en aktiv rolle å ha for meg selv.

Så reflekter over ditt eget perspektiv

Vi har alle fra tidlig alder blitt påminnet av foreldre, skole og samfunnet at stabilitet er bra. Det er hva målet skal være. En stabil hverdag, med stabile og faste rutiner som generere deg inntekt og som du kan bygge deg ett liv ut fra. Det er ikke noe galt med dette, men om det er slik at du sakte, men sikkert blir emosjonelt og psykisk døende av det, eller du kjenner at du stresser deg i hjel for å oppnå dette så må man stoppe opp. Vær ærlig og erkjenne at kanskje akkurat denne formelen ikke er noe for deg. I hvert fall ikke hvor du befinner deg nå. I det minste start da med det jeg først tok opp her, bevisstheten din.

For meg ble det ganske tydelig utover samtalen med meg selv at jeg ikke ville dø i en alder av 32 og få kroppen min begravd i en alder av 70. Jeg følte rett og slett at jeg emosjonelt, psykisk, og spirituelt ble mer og mer distansert fra kroppen min. Ting hang ikke lenger på greip rett og slett. Og jeg kunne bare ikke tillate det mer.

Så var det dette med perspektivet mitt da: Hva skulle bety mest? Min helse eller stabiliteten jeg befant meg i? Hva var det jeg fryktet? Andres meninger og tanker om jeg? Eller min egen fordom mot det å være arbeidsledig?

Fra stabilitet til frihet

Hva skal perspektivet mitt handle om nå som jeg tar valget om å hoppe av hamsterhjulet? Spør deg selv helt åpent: om jeg nå slutter, hvordan skal jeg se på livet da? For det er faktisk slik at man hopper av det som er sett på som normen, og da må man starte å definere for seg selv hvordan ens eget liv skal se ut. Du må definere hvilket blikk du skal ha på livet ditt.

For meg endret perspektivet mitt seg fra behov om stabilitet til frihet. Friheten til å velge selv over mitt eget liv og tid.

Det tredje og siste steget: Invester i deg selv!

For meg ble det ganske tydelig etter bevisstgjøringen om hvordan jeg ville at livet mitt og hvilket perspektiv jeg ville ha videre at jeg måtte bryte opp med det jeg holdt på med.

Så jeg undersøkte hva dette ville si og bety for meg og min økonomi nå som jeg skulle bryte opp med stabiliteten. For la oss være ærlige: økonomisk stress er ikke noe man vil påføre seg selv eller frivillig gå inn i. Derfor var det viktig for meg å kartlegge dette ettersom det siste jeg ville var å stresse over økonomi nå som perspektivet mitt var faktisk endret til frihet og friheten til å velge selv hva jeg ville.

Ettersom jeg hadde valgt stabilitet og fast inntekt i mange år, så hadde jeg bygget meg opp gode sparemidler. Og gjort noen smarte investeringer. Ja, jeg hadde ett mål med disse sparemiddlene og investeringene, og for så vidt har jeg det enda. Men når man endrer perspektiv, og det er lov til å endre mening i livet, så innså jeg at jeg også måtte endre litt på perspektivet mitt rundt dette med investering. For hvorfor snakkes det alltid om kun materialistisk investering? Og gevinst?

Hvorfor snakkes det så lite om egen selvinnvestering og emosjonelle livsgnist-gevinst? Er ikke disse like viktige som de materialistiske?

Kan vi heller snu på det til å bli at materialismen er bare katalysatoren for vår egen livsglede? For hva betyr økonomisk frihet for deg egentlig? Er det uendelig summer i bankkontoen som du hele tiden bare jager for å bygge enda mer opp, men aldri får brukt dem? Eller handler økonomisk frihet om å kunne ha nok sparemidler til å være uavhengig av ett system som krever at du skal jobbe X antall timer i løpet av en uke?

Jeg hadde fra tidligere erfaring lært at det å ha minst 3 månedslønner oppspart i sparekontoen var en smart ting å ha. Så jeg har mine midler spart opp og jeg endret mitt perspektiv fra å bare investere materialistisk til selvinnvestering. Jeg ser på meg selv som den viktigste investeringen jeg kan gjøre noen gang.

Burde det ikke være slik at en selv sitt beste bør være alles første prioritet egentlig? For hvordan kan du være til verdi for andre om du ikke ser verdien i deg selv først?

Og da mener jeg at verdien bør være på alle plan, innvending, emosjonelt, selvverdi og ikke minst at du også kan økonomisk investere i deg selv når du selv trenger det. Om det så er en lengre reise, retreat, eller som meg å faktisk hoppe av hamsterhjulet og finne på ett eget hjul av deg selv, for deg selv.

Så nei du trenger ikke å være ett kjent fjes, ha 25 års ledererfaring, ha en fet sluttavtale for å kunne satse på deg selv. Gjør smarte trekk, øk bevisstheten din, prioriter og invester i det viktigste av alt i verden; nemlig deg selv og din dyrbare tid. Det er mulig. Du vil ikke angre på det. Tro meg.

Med vennlig hilsen en meget lykkelig arbeidsledig dame på 32.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.