Heia kvinnedagen, men hva er egentlig feminisme?

Damer og herrer, kvinns og dudes, jentutter og guttekrutt! 8. mars er her og med det enda en mulighet for oss til å snakke om menneskeverd, likestilling og feminisme.

Med andre ord: tre av mine favorittsamtaleemner. Vi får sjansen til å gå i tog for viktige ting, kjenne på fellesskapet som ligger i engasjement i store grupper, og til å stå opp for ting som er viktig i verden.

Problemet er jo bare at disse tre ordene nevnt over er fryktelig store ord. Det ligger så mye politikk, så mye uenighet, så mye politisk korrekthet, og for mange-sikkert en del muligheter til å føle at man tråkker feil i disse begrepene. For hva er egentlig feminisme?

For å gjøre det litt enklere for oss alle har jeg derfor stilt tre jenter fra forskjellige land et par spørsmål om 8. mars og likestilling slik at vi kan se hva disse ordene og flytende begrepene betyr i det virkelige liv og for vanlige kvinns. Møt Burcu, Elisabetta og Janice fra henholdsvis Tyrkia, Italia og Taiwan.

Spørsmål 1: Er kvinnedagen viktig for deg?
Burcu: Det er et vanskelig spørsmål. Når jeg tenker på det i en global kontekst ser jeg at denne dagen er forskjellig i alle land.

I Tyrkia er det ikke en dag vi feirer, men en dag vi hever våre stemmer! Helt ærlig minner kvinnedagen meg alltid på at vi som kvinner strever i en mannsdominert verden!

Elisabetta: Ja, det er den. Det er en fin anledning til å fokusere tankene våre på kvinner, spesielt for de som sjeldent gjør akkurat det. Det er viktig å huske på historiene til kvinnene som kom før oss- hva de har gjort for å få rettigheter og likestilling. Vi tar så mye for gitt, men det var mange kamper som ble kjempet før vår tid, og det er fortsatt så mye å gjøre. Nå er det vår tur til å bidra!

Janice: Ja!

S 2: Blir kvinnedagen markert på noen måte i ditt hjemland, og har du tenkt til å markere dagen her i England?

Burcu: I Tyrkia har vi en svær parade I den travleste gata på 8. mars. Jeg elsker det! Da føler man virkelig kvinnelig solidaritet og mobilisering! Det gir meg håp og styrke for fremtiden vår!

Elisabetta: I Italia har vi ingen spesifikk seremoni. I noen byer går man i tog, i andre byer gjør man noe annet. De siste årene har bevisstheten rundt dagen og hvor viktig den er økt, spesielt knyttet til kampen mot vold mot kvinner. I år, for eksempel, har en feministbevegelse som heter ”Non Una di Meno” (ikke én mindre) annonsert en streik for å øke oppmerksomheten rundt dette temaet. Jeg bor i et hus fullt av kvinner så jeg feirer som oftest kvinnedagen med små, personlige ritualer og så er jeg med på de mer politiske tingene når det blir arrangert i byen min. I år er jeg i York og tar en master i ”Women’s studies’ så jeg er ekstra engasjert. Instituttet mitt arrangerer en hel dag med feministiske seminarer som jeg gleder meg skikkelig til!

Janice: Nei, dessverre er ikke kvinnedagen noe populær I Taiwan, så jeg markerer det vanligvis ikke. Her i England har jeg planer om å delta på noen av seminarene.

Burcu deler hva feminisme betyr for henne.

S 3: Hva betyr likestilling for deg?

Burcu: Like politiske, økonomiske og sosiale rettigheter og muligheter uavhengig av kjønnsidentitet.

Elisabetta: Det betyr mange forskjellige ting, det er vanskelig å få med alt! Jeg syns menn og kvinner skal behandles likt og ha like muligheter. Det handler ikke bare om lover, det handler om stereotypiene i samfunnene våre. Det første vi må gjøre er å dekonstruere konseptet kjønn.

Janice:

Man skal ha de same rettighetene, de same mulighetene til å utvikle sine ferdigheter, sine personligheter og sine karrierer. Nei til stereotypier!

S 4: Identifiserer du deg som feminist?

Burcu: Ja, og jeg er veldig stolt av det! Jeg syns alle burde være feminister uansett kjønn!

Elisabetta: Ja, det gjør jeg. Men jeg tenker at begrepet ’feminist’ ofte er preget av stereotypier og forenklinger. Det er en så kompleks bevegelse, som har endret seg så mye over mange år. Folk bruker ordet uten å tenke over historien og implikasjonene som ligger bak. Vi trenger at folket får mer kunnskap om dette, for uten kunnskap kan man ikke gjøre seg opp en egen mening, og da finner man ikke sin egen feminisme. Jeg jobber fortsatt med å finne min måte å være feminist på.

Janice: Ja!

S 5: Opplever du at det er forskjeller mellom deg og dudes i hjemlandet ditt som stammer fra kjønnsstereotyper?

Burcu: I Tyrkia føler mange kvinner seg truet bade politisk og sosialt. For det første er vår forståelse av å føle trygghet fryktelig forskjellig fra menn. Når vi tar bussen om natten føler vi oss ikke trygge, vi føler vi må beskytte oss mot seksuell trakassering eller vold fra menn. På det politiske planet er vi målskivene for konservative politikere- selv for måten vi ler på. Altså, som kvinne blir du konstant fortalt av samfunnet at ”du må oppføre deg ordentlig”. Dette er urettferdig og uakseptabelt, og det er ingen tvil om at det påvirker hvordan kvinner tenker og ter seg.
Elisabetta: Det er mange stereotypier som fortsatt lever I Italia. For eksempel, hjemme hos flere unge par jeg kjenner er matlaging, klesvask og rengjøring fortsatt kvinneplikter, uavhengig av om begge har fulltidsjobber. Hjemmet er fortsatt en veldig kjønna arena. Mange av mine venninner blir dødsglade hvis partneren deres tørker etter oppvasken, de ser det som et kjempetegn på frigjøring- og det er latterlig.

Janice: Noen eldre folk mener fortsatt at kvinner sitt store mål i livet bør være å gifte seg, mens mannens mål er en god karriere.

Jeg har personlig fått spørsmål som ”Hvorfor må du jobbe så mye for en utdannelse og en karriere? Du bør gifte deg med en mann med en bra jobb!” eller ”Menn liker ikke kvinner som er smartere enn dem”.

Lett å være feminist i Osloleiligheten din!

I Norge har jeg alltid syns at det har vært ganske lett å være feminist. Vennegjengen min (både menn og kvinns) er som meg selverklærte fans av likestilling, og bærer merkelappen uten skam.

Jeg har aldri kjent på stigma knyttet til begrepet, og har ikke hatt noen kvaler med å ta opp feminisme i en diskusjon. Det eneste jeg har sett til latterliggjøring og motstand mot feminisme har vært i media, spesielt i den mørke kroken av samfunnet vi kaller kommentarfelt.

Spol fram til 2017/18, og flytt fokuset til England. Mer presist, universitetet i York. Her spradet jeg inn, glad, feministisk, og relativt naiv. Jeg møtte kvinns og menn fra forskjellige verdensdeler, og startet etterhvert på mitt første fag med feministisk fokus (”Women, Citizenship and Conflict”). Jaggu fikk jeg ikke smelt meg en reality-check midt på tygga.

Første overraskelsen kom da vi snakket om noe så banalt som å klippe håret og flere av jentene spurte: ”Får du lov til det av faren din?”.

Altså. Får jeg lov til å klippe håret av paps? Dette spørsmålet kom opp i flere og flere samtaler om ting jeg tar for gitt. Det er ikke viktig hva pappa syns om håret mitt, tatoveringene mine, klærne mine, meningene mine. Han har ikke noe med dette å gjøre for jeg er fritt menneske med frihet til å ta egne valg.

Jeg er fra Norge, hvor det er lett å være feminist. Jeg er hvit, ikke-religiøs kvinne i et sekulært og veldig likestilt samfunn. Jeg slipper å ta hensyn til hva en religions talspersoner sier om kvinners roller, jeg slipper å ta stilling til om jeg skal bruke spesifikke kulturelle og religiøse plagg som ofte brukes i politikken til å fremme en eller annen ideologi.

Jeg kommer fra et land hvor kvinners plass på arbeidsmarkedet er en selvfølge og hvor pappaene tar pappaperm og hvor kvinners seksualitet ikke er skam eller uttalt politikk. Mange av mine medstudenter kommer fra steder og kulturer hvor dette ikke er realiteten.

De må spørre pappaene sine om å klippe håret.

Misforstå meg rett her: dette visste jeg jo om, jeg er ikke helt tapt bak en norsk boble heller. Men det har alltid vært så abstrakt. Her blir jeg fortalt om forskjellige realiteter av kvinner som selvfølgelig tar sine liv for gitt. De er sjokkert tilbake av tingenes tilstand i Norge, og som syns det er helt sykt at jeg ikke må spørre paps om lov til alle mulige ikke-fedres-business-ting. Jeg har sittet med haka plantet på brystbeinet hver gang disse samtalene kom i gang. For meg har dette vært en selvfølge.

I tillegg til å bli fortalt om disse tingene av mine venninner, lærer jeg også om den feministiske skolen i studiet mitt. Jeg får satt det de forteller meg i kontekst. Jeg får vite at ofte i historien når man sier ”alle” så menes det kanskje ”menn”. Jeg får vite at i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948 skulle det i første artikkel egentlig stå ”all men are created equal”, før en indisk kvinne ved navn Hansa Jivraj Mehta sa stopp der, det er viktig at også kvinns omfattes av språket. Alle menn er skapt like du liksom.

Jeg lærer at språket vi bruker er viktig, og at språket ofte ikke inkluderer halve jordas befolkning. Og jeg lærer at kvinner veldig ofte må kjempe kampen alene, for dette er ”kvinnesaker” og dermed ikke noe menn trenger å bry seg med. Bare spør min kompis fra Iran. Han syns det er veldig interessant det som skjer med kvinnekampen i Iran disse dager, men de har ikke noe særlig med han å gjøre.

Det er lett for meg å være feminist i Osloleiligheten min. Kanskje for lett.

For det er lett å glemme at kampen for likestilling må kjempes over alt, på alle arenaer. Det er lett for meg å overse at det Norge jeg lever i i dag har blitt kjempet beinhardt for av folka som kom før meg. Jeg har nå skjønt at vi trenger å ta kampen overalt, så vi kan lære av hverandres erfaringer på tvers av grenser. Nå har jeg virkelig forstått at kvinners rettigheter (og dette er så sykt) ikke er en selvfølge i verden i dag. Jeg har skjønt at kvinner mange steder og i mange kulturer virkelig er andreklassesborgere.

Det kan ikke jeg leve med. Kan du?