Samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali har det siste halve året fått mye oppmerksomhet i media. Gjennom sine treffsikre tekster om feminisme og anti- rasisme har mange mennesker i Norge fått øynene opp for 19-åringen som bruker mye av tiden siden på å løfte frem viktige spørsmål samfunnet trenger å stille seg. Første og hittil eneste gang jeg møtte Sumaya var på toget på vei til Arendalsuka i fjor sommer. På starten av togturen satt vi ovenfor hverandre og ventet på at konduktøren skulle sjekke billettene våre. Han sjekket min billett ved å si «billett takk», men da han kom frem til Sumaya brukte han engelsk: «do you have the ticket?». Sumaya og jeg så på hverandre og smilte, et smil fullt av forståelse om at begge hadde opplevd dette før til tross for at jeg denne gangen fikk spørsmålet på norsk. Hendelsen i seg selv er ufarlig fordi konduktøren antakeligvis ikke mente noe vondt med å snakke engelsk, han hadde sikkert ingen vonde hensikter og kan unnskyldes ved at han tenkte engelsk er greit siden han var usikker. På den annen side er hendelsen kun én i rekken av mange små situasjoner vi ikke- hvite nordmenn opplever i løpet av et år som påpeker at vi ikke er helt norske, og som indirekte sier at vi ikke hører hjemme her. Det triste med denne historien er at oppmerksomheten Sumaya skulle vise seg å få de neste seks månedene har vært mye styggere, mer sårende og ikke minst truende enn hva mange kunne tenke seg. Reaksjonene som kom frem da hun ble kåret til årets Bodøværing fokuserte mye på at hun ikke var en verdig vinner fordi hun er en nordmann med svart hud og hijab. Hennes foreldre er somaliske, hennes religion er Islam, og hennes kjønn er kvinne. For Sumaya og andre mennesker med mørk hudfarge er det ikke noe nytt å bli stigmatisert eller definert av utseendet, det samme gjelder de som deler hennes kjønn: Kvinner.