Til tross for at sykdommen beseirer meg til enhver tid, nekter jeg å la den tie meg. Mine følelser og tanker rundt mat er ikke særegne. De er eksistensielle og virkelige, de påvirker meg både på innsiden og utsiden. Å hengi meg til sykdommen har ikke bare vært utfordrende, det har vært psykisk og fysisk belastende i den forstand at det føles som jeg har vist min hen til den.