Hudfarge og kjønn er viktig for hvordan vi behandles: det har det aldri vært tvil om!
Samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali har det siste halve året fått mye oppmerksomhet i media. Gjennom sine treffsikre tekster om feminisme og anti- rasisme har mange mennesker i Norge fått øynene opp for 19-åringen som bruker mye av tiden siden på å løfte frem viktige spørsmål samfunnet trenger å stille seg. Første og hittil eneste gang jeg møtte Sumaya var på toget på vei til Arendalsuka i fjor sommer. På starten av togturen satt vi ovenfor hverandre og ventet på at konduktøren skulle sjekke billettene våre. Han sjekket min billett ved å si «billett takk», men da han kom frem til Sumaya brukte han engelsk: «do you have the ticket?». Sumaya og jeg så på hverandre og smilte, et smil fullt av forståelse om at begge hadde opplevd dette før til tross for at jeg denne gangen fikk spørsmålet på norsk. Hendelsen i seg selv er ufarlig fordi konduktøren antakeligvis ikke mente noe vondt med å snakke engelsk, han hadde sikkert ingen vonde hensikter og kan unnskyldes ved at han tenkte engelsk er greit siden han var usikker. På den annen side er hendelsen kun én i rekken av mange små situasjoner vi ikke- hvite nordmenn opplever i løpet av et år som påpeker at vi ikke er helt norske, og som indirekte sier at vi ikke hører hjemme her. Det triste med denne historien er at oppmerksomheten Sumaya skulle vise seg å få de neste seks månedene har vært mye styggere, mer sårende og ikke minst truende enn hva mange kunne tenke seg. Reaksjonene som kom frem da hun ble kåret til årets Bodøværing fokuserte mye på at hun ikke var en verdig vinner fordi hun er en nordmann med svart hud og hijab. Hennes foreldre er somaliske, hennes religion er Islam, og hennes kjønn er kvinne. For Sumaya og andre mennesker med mørk hudfarge er det ikke noe nytt å bli stigmatisert eller definert av utseendet, det samme gjelder de som deler hennes kjønn: Kvinner.
Kan romantisk seterliv være redningen?
Skrevet av Nora Hua Ly Kok, sentralstyremedlem i Natur og Ungdom.
Globalisering – hva nå?
Det er ofte sånn at de ordene man hører, og selv bruker, er de som er vanskeligst å definere. Globalisering er et sånt ord. Søkeordet ”globalisering” gir over 49 million resultater på Google. Bruker du i stedet Google Scholar får du treff i over to millioner vitenskapelige artikler
New Zealand er vårt ansvar
“Hello brother, welcome”. Slik ble den ene terroristen bak det ene moskéangrepet i Christchurch tatt imot rett før han brutalt drepte og skadde flere uskyldige mennesker.
Typisk norsk å være god?
Aksjon holdt utenfor Stortinget torsdag for å dreie debatten over til en klimapolitikk hvor mennesker og miljø er i forsetet, ikke økonomisk vekst.
Lett å være feminist i Osloleiligheten din!
I Norge har jeg alltid syns at det har vært ganske lett å være feminist. Vennegjengen min (både menn og kvinns) er som meg selverklærte fans av likestilling, og bærer merkelappen uten skam.
Voldtekt = Sex uten samtykke!
Til sommeren får Sverige forhåpentligvis en lov som bekrefter at ethvert menneske har rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet, og at alle former for seksuell omgang skal være frivillig. Det burde være en selvfølge.
Menn som var på byen i helga, vi må prate sammen.
Jeg trenger nemlig å få en bekreftelse på at dere ikke er like sjanseløse på å lese signaler på ja og nei som media fremstiller og som en ofte kan få inntrykket av på byen. Dette er noen hendelser fra byturen til meg og mine venninner en helg etter at #metoo hadde begynt å ta av. Vi ble sjekket opp av menn, på bra respektfulle måter, men også på måter som var ubehagelige. I løpet av en av hendelsene under kommer det to ulike menn bort og presenterer seg. De ønsker tilsynelatende å hjelpe den som blir sjekket opp en mulighet til å forlate samtalen om hun ønsker. Hvilken av hendelsene under tror du det var?
Barneflyktning.
Min bestefar var lenge farsfiguren i livet mitt. Det var han som kjøpte smokker til en smokkeglad unge. Det var kun han som fikk lov til å passe på meg, mate meg og legge meg. Og det var han som holdte hånda mi under hele fluktturen. Derfor ga det absolutt ingen mening da min mor fortalte oss at vi måtte flytte fra alt og alle vi kjente fordi vi skulle møte vår far. Faren vår var jo her med oss. Både hennes far og min far. Han holdte jo hånden min. Han lekte jo med meg. Han sto jo rett foran henne. Frustrasjonen for at hun ikke så det var stor, og den økte hver eneste gang hun gjentok setninga om at vi drar for å møte vår far.
Når en jobb ikke er nok for å leve
For å nå FNs bærekraftmål er vi avhengige av et næringsliv som tar ansvar. Uten dem står vi sjanseløse i kampen om å utrydde fattigdom.