Jeg klarer ikke få bildet av livredde barneøyne ut av hodet. De barna som har blitt redde for mindre branner før, som forteller at de føler de er tilbake i krigen de flyktet fra, som får traumatiske minner tilbake med full kraft på grunn av usikkerheten i leiren. Hvor er de nå? Har de skjelvende kroppene armer å hvile i? Hva med de enslige mindreårige – hvem skal trøste og trygge dem nå når de sitter på gata mellom brannruiner og politifolk med skjold?