Vi blir mer og mer kunstige, mer og mer overfladiske, mer og mer verbale, beveger oss i en lineær retning. Ikke vertikalt i det hele tatt, men lineært. Og så blir kunstige ting viktigere - teatre, kinoer, hele virksomheten i den moderne verden. Og veldig få har sansen for skjønnhet i seg selv, skjønnhet i oppførsel,, skjønnhet i språkbruken, stemmen, måten å gå på, følelsen av ydmykhet. Med den ydmykheten blir alt skånsomt, stille, fullt av skjønnhet. Vi har ikke noe av det, og likevel går vi på museer og gallerier. Vi har mistet delikatessen, følsomheten i sinnet, hjertet og kroppen. Når vi har mistet denne følsomheten, hvordan kan vi vite hva skjønnhet er?

Alt jeg ser er øyne hvor enn jeg går Bak munnbindet skjules smilet jeg ikke får Pandemien herier mens her jeg går I min angst for at den jeg ikke får